Prekariatets monster

Oversettelse: Halvor Haugen

Gerald Raunig

„Oggi May Day è un processo autonomo, una rete dentro la quale agiscono molti collettivi e soggettività diverse in tutta Europa, a partire dai diversi livelli di contraddizione che si vivono nei territori, ma tutti accomunati dalla richiesta di un reddito di cittadinanza universale e da radicali pratiche alternative a quelle dei sindacati e dei partiti della sinistra. May Day è ben più di una serie simultanea di ‘parate’, è un processo ricompositivo e costituente del nuovo proletariato postfordista. […]
Per me il precariato non è fatto solo di esseri egoisti, nè di semplici individui […] Al contrario, la ricomposizione rivoluzionaria dei soggetti sta dandosi un po’ ovunque, in termini di costruzione del commune.” (Negri, Goodbye Mr Socialism)[1]

Som så ofte når et nytt begrep utvides og får større utbredelse, har de siste årenes eksplosive ekspansjon av begrepsfeltet prekaritet – prekarisering – prekariat[2] ført til en god del forvirring. Derfor er det ingen grunn til å undres over at det har kommet stadig nye fortolkninger av de sentrale begrepene i kjølvannet av den politiske bevegelsen som har dette begrepsfeltet som sin viktigste referanseramme, samtidig som betydningen har endret seg i henhold til den sosiale, geografiske og temporale konteksten. Selv i sammenheng med EuroMayDay-bevegelsens praktiske mobiliseringsarbeid både krevdes og kreves det en intensiv utvekslingsprosess for å oppnå en adekvat differensiering av begrepsfeltet. Den fornyelsen av 1. mai-tradisjonens kritiske funksjon som de siste årenes EuroMayDay-parader har bidratt til, er heller ikke bare å forstå som et forsøk på å organisere prekære. Det handler minst like mye om informasjonskampanjer om prekariseringsspørsmål, kollektiv kunnskapsproduksjon og aktivistinitierte undersøkelser av dagens arbeidsforhold og levekår.

Delvis uavhengig av paradene har det i løpet av de siste ti årene utviklet seg en stadig mer intensiv debatt i Europa. Gjennom forskjellige arrangementer, lesesirkler, undersøkelser og venstreorienterte blader og publikasjoner har de sentrale begrepene blitt gjenstand for differensiering og kritisk diskurs, men uten at man har ønsket å komme frem til rigide definisjoner.[3]

Mye av denne debatten har vært preget av et ønske om å stagge tendensene til en overilet og overentusiastisk samling under paraplytermen prekariat. Det har blant annet ført til at de snevre geografiske og historiske rammene for dagens prekariseringsdiskurs har blitt problematisert i forhold til kjønn og eurosentrisme.[4] I dette perspektivet fremstår prekaritet langt ifra som et nytt fenomen; man kunne snarere betrakte fordismen som et "vestlig" unntaksfenomen i det 20. århundre, som til en viss grad førte til at prekaritet ble usynliggjort og fremsto som unntakspreget.[5] På den andre siden har det også vært viktig å analysere hvordan de nye formene for immaterielt, kognitivt og affektivt arbeid inngår som komponenter i den postfordistiske kapitalismen.[6] Diskusjonen om prekære subjektiveringsformer som unndrar seg offerdiskursen i sammenheng med autonom migrasjon,[7] har også bidratt til at de svært ulike formene for prekarisering, deres forskjeller og hierarkier, ikke ble kokt sammen til en lapskaus. Samtidig er det også blitt klart at det gir liten mening å operere med rigide skiller mellom selv- og fremmedstyring, å sette luksusprekariserte opp mot underprivilegerte prekariserte, å snakke om privilegerte kontra ekskluderte prekære eller å identifisere noen som medlemmer av den "kreative klasse", "intellos precaires" eller "digitale bohemer" i motsetning til innvandrere eller "sans-papiers". Samtidig som den sammensatte situasjonen innenfor alle disse områdene gjør det nærliggende å trekke forbindelser mellom selvprekariseringens "glatte" former og arbeidsdisiplinens repressive rigiditet,[8] innebærer situasjonen også muligheter for nye subjektiveringsformer.[9] Dersom prekarisering innebærer både subjektivering og forskjellige former for underkastelse, vil det gi liten mening å snakke om "de prekariserte". Betegnelsen "de prekære" samsvarer langt bedre med den tvetydige situasjonen enn den språklige passivformen, som impliserer en offerrolle. Til sist er også det ensidig økonomiske fokuset på arbeid blitt brutt, og teoretikere som Judith Butler, Antonio Negri og Paolo Virno har skrevet om prekariseringen av livet.[10]

 
Det "frakoblede prekariatet"

Mens diskusjonene som har foregått i tilknytning til EuroMayDay-bevegelsen, har gjort at begrepene prekarisering – prekaritet – prekariat i stigende grad er blitt intensivert og fortettet, står det åpenbart ikke like bra til med begrepenes utbredelse. Det tydeligste eksempelet på den mangelfulle utbredelsen av prekariseringsdiskursen er den håpløse debatten om det "frakoblede prekariatet" som pågikk i store deler av tysk presse i fjor høst, og som brakte forvirringen til nye høyder. Denne flodbølgen av feilinformasjon og anklager ble utløst som en reaksjon på en undersøkelse utført av markedsanalysefirmaet TNS Infratest på oppdrag fra den SPD-orienterte Friedrich Ebert-stiftelsen, som identifiserte og klassifiserte et "frakoblet prekariat".[11] Den unøyaktig formulerte undersøkelsen delte "tyskerne" (med unntak av den ikke-stemmeberettigede delen av befolkningen) inn i ni politiske kategorier. Det "frakoblede prekariatet" ble identifisert som den niende og siste kategorien. Den påfølgende debatten, som SPDs partiformann Kurt Beck omdøpte til en "debatt om underklassen", bugnet av banaliteter og reaksjonært ressentiment.[12] Den begrenset seg ikke bare til det politiske felt, men gjorde seg også gjeldende innenfor akademia.

De tyske avisenes raske omfavnelse av den prekære begrepsfamilien så fullstendig bort fra venstresidens debatter og baserte seg først og fremst på en misforstått popularisering av den samfunnsvitenskapelige prekariseringsdiskursen, først og fremst slik den utspilte seg i Frankrike. Gjennom en typisk tysk begrepsforflatning ble imidlertid gruppen man identifiserte som "prekariatet" – i kontrast til det som ofte skjer innen samfunnsvitenskapene – ikke bare gjort til objekt og offer: Debatten rundt TNS-undersøkelsen gikk lenger enn som så. Her konstruerte man en ny form for filleproletariat som var ekskludert fra det politiske liv. Mens Marx og Engels i sin tid karakteriserte filleproletariatet som "den passive forråtnelsen av det gamle samfunnets laveste lag", ble det nye filleproletariatet ikke bare fremstilt som passivt og utstøtt, men som en gruppe som selv har tatt på seg offerrollen og som selv er skyld i sin egen ekskludering. Debatten handlet ikke lenger om flertallssamfunnets ekskluderingsmekanismer. Som Isabell Lorey har bemerket, dreide det seg nå kun om en antatt opplevelse av å være ekskludert, om selvekskludering: "I den tyske borgerlige pressens diskurs krysses begrepet prekariat med den nyliberale forestillingen om en selvvalgt taperrolle. Her handler det ikke om en motstandsdyktig vegringsstrategi, det dreier seg om å kategorisere personer som på grunn av et uansvarlig egenansvar må underlegges statlig kontroll, ettersom de åpenbart ikke kan kontrolleres gjennom nyliberale teknikker."[13]

Denne stadig gjentatte diskursive marginaliseringen av den påstått selvforskyldte ekskluderingens figur kan forstås som en tilsiktet og virkningsfull misforståelse fra den normaliserte mainstreamens side, som en sosialpolitisk stratifisering det politiske sentrum er avhengig av for å kunne konstituere seg selv. På den andre siden kan dette imidlertid også forstås som et fremtvunget defensivt trekk, en nødvendig forsvarsreaksjon mot fremveksten av et nytt monster. Navnet på dette monsteret er prekariatet, og dets historiske forelegg og ripeflate er proletariatets kjempe.

 
"Il precariato si ribella"

Det følgende forsøket på å gi en ny fremstilling av prekariatbegrepet, baserer seg i mindre grad på etymologiske eller teoretiske genealogier[14] enn på hvordan begrepet har blitt utviklet innen bevegelsen som har oppstått de siste ti årene. Den første MayDay-paraden ble arrangert av en gruppe tilknyttet den milanesiske medieaktivistgruppen Chainworkers, under forberedelsesprosessen i forkant av G8-protestene i Genova i 2001. I paraden deltok ca. 500 mennesker som tok i bruk demonstrasjonsformer hentet fra antiglobaliseringsbevegelsen, Reclaim the Streets og Gay pride-paradene. I forlengelse av den legendariske amerikanske bevegelsen The Wobblies, The Industrial Workers of the World, hadde den nye 1. mai-tradisjonen en internasjonal orientering fra begynnelsen av og forsøkte å problematisere prekarisering som et internasjonalt fenomen. I Italia er prekariseringen langt fremskreden, noe som forklarer hvorfor disse tidlige forsøkene på å organisere og mobilisere "den prekære generasjonen" fant sted i Milano. Det kombinerte nød- og kampropet "Mayday!" nådde imidlertid raskt langt utover Italias landegrenser. Slagordet som sto på plakater, flygeblad og bannere, var imidlertid ikke "Stop précarité" (stopp prekariteten), slik deltidsansatte ved franske McDonald's-restauranter krevde i en aksjon vinteren 2000. Slagordet som lød i Italia, var "Stop al precariato" ("Stopp prekariatet"). Denne litt forvirrende formuleringen er lett å misforstå og har i høyeste grad en forbindelse til forskjellige marxistiske forståelser av historiske proletariat- og klassebegrep. Men dette henger også sammen med hvordan begrepet prekariat brukes på forskjellige språk. Den italienske endelsen -iato blir brukt langt hyppigere enn den tilsvarende tyske endelsen, og dermed er også analogien til proletariatbegrepet langt mer nærliggende på italiensk enn på tysk: "salariato" (jf. det franske begrepet "salariat") betegner for eksempel lønnsarbeidets rettslige status på bakgrunn av juridiske og sosiale institusjoner, og i tråd med dette er "precariato"[15] å forstå som denne statusens mørke, rettsløse bakside. Det er altså noe man må bekjempe og stoppe utbredelsen av.[16]

I 2002 skjedde det noe. Ikke bare økte antall deltagere i paradene dramatisk – dette var da også året etter 11. september og Genova-protestene, som ofte blir betegnet som et problematisk, om ikke også traumatisk, år for antiglobaliseringsbevegelsen – hovedparolen ble også nærmest snudd på hodet. Nå snakket man ikke lenger om å stoppe prekariatet, tvert imot het det: "Mayday. Il primo maggio del precariato sociale" ("det sosiale prekariatets 1. mai"). Her kunne man se en dobbel utvikling: Idet det sosiale ble brakt på banen som tema, skiftet fokuset for kampen, og diskusjonen ble utvidet fra å dreie seg om arbeid til prekariseringen av det sosiale, av livet. Men enda viktigere: Prekariatet gikk nå fra å være navnet på et onde det gjaldt å unngå, til å bli en selvbetegnelse. "Precariato sociale" ble en fellesbetegnelse på en flersjiktet og mangfoldig masse som ikke beskrev seg selv som et offer, men som en bevegelse. Ett år senere ble denne semantiske forvandlingen fullført. Nå lyder slagordet "Il precariato si ribella" (prekariatet gjør opprør).[17] I 2003 begynte man å mobilisere transnasjonalt: Paraden ble kunngjort som "la parade del precariato Europeo", ikke bare fordi man så på prekariseringen som et internasjonalt problem, men også fordi det i stigende grad deltok utenlandske grupper og kollektiver i Milano-paraden.

Som en mer eller mindre logisk konsekvens av denne internasjonaliseringen fortsatte utviklingen gjennom parallelle arrangementer i Milano og Barcelona. I Barcelona kan man se et mylder av nye sosiale grupperinger: illegale og legale innvandrere, autonome grupper, politiske aktivister fra venstreorienterte og venstreradikale fagforeninger og partier og kunstneraktivister. Her manifesterte sammenslutningen av prekære og kognitive arbeidere av alle slag en transversalitet.[18] Nå ble også MayDay europeisk. Det ble arrangert internasjonale MayDay-møter i flere europeiske byer, for det meste i forbindelse med konferanser og sosiale fora i regi av venstresiden. Etter møtet i Berlin, som ble lansert som "International Meeting of the Precariat", spredte paraden seg utover stadig større deler av Europa. I 2006 arrangeres det parader i over 20 byer, i forskjellige omfang og med deltakere fra ulike politiske retninger.

 
En ny klasse for seg selv?

"Det er de økonomiske forholdene som har forvandlet massene til arbeidere. Kapitalens herredømme har ført til at disse massene har felles situasjon og felles interesser. Derfor er massene en klasse overfor kapitalen, men ennå ikke for seg selv. I kampen, som vi bare har beskrevet enkelte deler av, samles disse massene og konstituerer seg som klasse for seg selv. Interessene de forsvarer, blir klasseinteresser. Men kampen mellom klassene er en politisk kamp."[19]

Det er ingen tilfeldighet at Marx skrev disse linjene, som senere ble brukt til å legitimere at partiet ble forvandlet til et altomfattende statsapparat, som et svar på Proudhons Elendighetens filosofi. I de påfølgende århundrene var spørsmålet om organisering hele tiden et stridens eple for de kommunistiske og anarkistiske leirene. I den marxist-leninistiske litteraturen ble imidlertid kampen for og prosessen mot konstitueringen av en "klasse for seg selv" snart redusert til et motsetningsforhold mellom "klassen i seg selv" og "klassen for seg". I henhold til denne forståelsen kan en større samfunnsgruppe bestående av deler som lever under de samme sosiale og økonomiske betingelsene, karakteriseres som en "klasse i seg selv". En empirisk objektivering av denne gruppen innebærer imidlertid at individene blir forstått som uten tilknyting til hverandre og at de mangler bevissthet om båndene som knytter dem sammen.

Det klassiske eksempelet på en slik tilstand av ekstrem avsondrethet, som ikke engang kan kalles for en klasse i seg selv, og som innebærer at aksjon og felles kamp er umulig, er de franske parsellbøndene. I "Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte" fra 1852 skrev Marx: "Parsellbøndene utgjør en kolossal masse, hvis enkelte medlemmer lever under samme forhold, men uten å komme i noen allsidig berøring med hverandre. Deres produksjonsmåte isolerer dem fra hverandre i stedet for å bringe dem i gjensidig samkvem med hverandre. Isoleringen begunstiges av de dårlige franske kommunikasjonsmidler og bøndenes fattigdom."[20] Parsellen er paradigmet for isolering. I denne situasjonen preget av spatial avsondrethet, hadde parsellbøndene utveksling med naturen, men manglet "samkvem med samfunnet". Begrepet samkvem (Verkehr), som Marx for øvrig delte med sin motstander, individualanarkisten Max Stirner, innebærer noe mer enn et felles empirisk grunnlag for klassetilhørighet. Den vilkårlige addisjonen av lignende enheter, som Marx sammenligner med hvordan en sekk poteter til sammen danner en potetsekk, utgjør ingen koalisjon, ingen politisk organisasjon. Under den radikalpopulistiske regjeringen til "den andre Napoleon", Louis Bonaparte, var parsellbøndene dømt til å være avsondrede, spredte – samkvem og representasjon var umulig. De var til og med "ute av stand til å gjøre sin egen klasseinteresse gjeldende i eget navn, det være seg gjennom parlamentet eller gjennom et konvent. De [kunne] ikke representere seg selv, de [måtte] representeres."[21]

Men klassen i seg selv må ­– i det minste i henhold til marxist-leninistisk sjargong – bli til en klasse for seg selv. Medlemmene må bli seg bevisst sin felles situasjon og utvikle felles strategier som går utover lokale motsetninger, og fremfor alt: De må organisere seg. Først da kan klassen for seg selv skille seg fra dem som på grunn av felles økonomiske betingelser besitter alle de egenskapene som kjennetegner en klasse, men som på grunn av sine eksistensbetingelser ikke kan danne et fellesskap eller en organisasjon. Det er nettopp parsellbøndenes fullstendige mangel på relasjoner og kommunikasjon og deres ekstreme spredthet som gjør at de mangler forutsetningene for å kunne bli en klasse for seg selv og at ethvert "massemessig samhold" dermed virker umulig.

 
Multituden og prekariatet

Proletariatets sovende kjempe må våkne, den må vekkes ved hjelp av klassebevissthet og parti. Den samsvarer altså langt bedre med klassen for seg selv enn de spredte parsellbøndene, og det er først gjennom den riktige formen for organisering at den kan komme til seg selv og bli for seg selv. Skjønt det finnes en begrepslig parallell til proletariatet, er prekariatet – bevegelsen som organiserer de prekære – imidlertid et monster som aldri har hatt noe som helst med søvn å gjøre. Her finnes det ingen teleologisk utvikling fra sovende tilstand til klassebevissthet. Prekariatet er hverken en empirisk klasse i seg selv eller en klasse for seg selv, men en kontinuerlig tilblivelsesprosess, et spørsmål og en kamp.

Men heller ikke proletariatbegrepet er fullstendig entydig. For det første hjemsøkes store deler av venstresiden av to forskjellige problematiske versjoner av proletariatet: På den ene siden har man den akademiske sosiologiens og den vitenskapelige marxismens idé om en klart avgrenset gruppe som lar seg identifisere og klassifisere som proletariatet. På den andre siden har man den kanoniske figuren proletariatets diktatur. Det finnes imidlertid også et proletariatbegrep som går utover sosiologiske avgrensninger og politisk dogmatisme, og som nærmer seg den samme tilblivelsesprosessen som bildet av prekariatet som et sovende monster representerer. I henhold til dette begrepet kan proletariatet forstås som en kamp mot klassifisering, identitetslogisk fiksering og homogenisering.[22] Det er denne forståelsen av proletariatet Antonio Negri referer til i sitatet ovenfor, der han snakker om den det postfordistiske proletariatets konstituerende prosess. Et sitat av Alex Foti, som har fått en sentral posisjon i den tyske Wikipedia-artikkelen om prekariatet, handler om det samme: "I det postindustrielle samfunnet er prekariatet det samme som proletariatet var i industrisamfunnet".[23]

Utover denne analogien er det imidlertid klare forskjeller mellom begrepene proletariat og prekariat, noe som skulle ha kommet frem av den genealogiske fremstillingen av prekariatbegrepet ovenfor. Proletariatet, som i ordets opprinnelige betydning var den laveste klassen som kun tjente Romerriket ved å produsere proles (avkom), og som i et marxistisk perspektiv utgjøres av lønnsarbeidere som ikke eier sine egne produksjonsmidler, representerer homogenitet i mer enn én forstand: Dette bildet av lønnsarbeideren representerer en normalisert dominant, som forsterkes i takt med at den proletære "klassen for seg selv" blir dannet gjennom fagforeningenes og massepartienes organisasjonsformer. Og disse organisasjonsformene bygger på oppfatningen om at det kun er mulig å ta opp kampen mot de herskende klassene som en enhetlig klasse.

De prekæres figur henviser derimot til det diffuse, ubestandige og heterogene. Prekariatet representerer ingen enhetlig, homogen eller ontologisk formasjon,[24] det er spredt over flere forskjellige områder, ikke på grunn av manglende styrke eller evner, men på grunn av geografiske og produksjonsmessige forskjeller – det dreier seg om spatial spredning. På sett og vis gjentar faktisk de franske parsellbøndenes spredthet og avsondrethet seg under postfordistiske betingelser, og dermed forsterkes også den manglende evnen til å etablere samkvem og utveksling. I den forstand innebærer prekarisering snarere konkurranse, tap av solidaritet og opportunisme, selv om mange produksjons- og ikke minst kommunikasjonsmidler er tilgjengelige for stadig flere. Likevel rommer avsondretheten potensialet til at man kan få en sammenkjedning av singulariteter i stedet for identitære og kommunitære kollektiviseringsformer. Men uansett hvilken form prekariatets sammenkjedninger tar, eller hva slags typer (selv)organisering som blir utviklet, ligger det i begrepet at det ikke henfaller til strukturalisering, til molare og lineære revolusjonsforståelser. Om prekariatet kan sies å være noe som helst, måtte det nettopp være at det er prekært.

I sammenheng med utviklingen av transversale teorier og politiske praksiser blir begrepet prekariat først og fremst fruktbart når det settes i forbindelse med det komplementære begrepet om multituden. Slik åpnes det opp for muligheten av at singulariteter, med alle deres forskjeller og autonome kampsaker, kan sammenkjedes til et prekariat. Hverken multituden eller prekariatet er å forstå som sosiologiske kategorier, som empirisk klassifiserbare grupper. Det handler om komplementaritet – om sammenkjedningens potensial og aktualisering. Dette innebærer et brudd med den sosiologiske forståelsen som hefter ved proletariatet i like stor grad som den endimensjonale homogeniseringen har preget parti og stat. Dersom multituden impliserer sammenkjedningens potensial, mens prekariatet representerer sammenkjedningens aktualisering, har de to begrepene like stor grad av realitet: Multitudens potensialitet står like lite i motsetning til virkeligheten som prekariatets aktualisering og forming av virkeligheten gjør det. I begge tilfeller dreier det seg ikke om kvantitet, ikke om å oppnå maksimal utbredelse, men om kvalitet.

I denne sammenheng er multituden å forstå som potensialitet og ikke-identitær form – den gjør ikke de mange til en enhet. Det er imidlertid ikke bare tekstene til Paolo Virno som gjør det klart at mulitudbegrepet ikke bør forstås normativt, men at det kanskje snarere ligger en tvetydighet i begrepet som stadig endrer seg og muliggjør endringer: På den ene siden har man økningen og sammenkoblingen av frykt og angst (dermed kan utviskningen av skillet mellom frykt og angst ikke reduseres til en psykologisk kategori eller et håpløst forsøk på å vende tilbake til fordismens arbeidsbetingelser). På den andre siden har man utviklingen av et nytt, fryktinngytende monster.

Mens multituden kan forstås som den avgjørende betingelsen for utviklingen av felleskap i den spredte organiseringens åpne prosess, bærer aktualiseringen av dette potensielle monsteret navnet prekariat. Prekariatet – for å gjenta det enda en gang – er hverken en tilstand som betegner en klasse i seg selv, eller en funksjon av den teleologiske forestillingen om en klasse for seg selv. Det handler snarere om en tilblivelsesprosess, en kamp, et spørsmål. Det innebærer hverken en politisk eller begrepsmessig lukning og homogenisering, men en utvikling av problemstillinger. For eksempel: Hvordan kan en form for organisasjon oppstå som muliggjør at forskjellene kan kommunisere med hverandre snarere enn å utlignes? Hvordan kan nye kommunikasjonsmidler brukes i denne organiseringsprosessen? Hvilke former kan spre seg hinsides stat, parti og fagforening, en spredning ikke bare i geografisk forstand, men som forholder seg til produksjonsmåtene like mye som til produksjonsstedene. Hvilke maskiner svarer til denne oppgaven, slik at singularitetene sammenkjedes i stedet for å låses i identitære lenker? Hva består multitudens nye bånd i, bånd som ikke låser den fast gjennom homogenisering, men som aktualiserer den gjennom sammenkjedninger?

Denne teksten ble først publisert i Grundrisse – Zeitschrift für linke Theorie und Debatte, nr. 21, mars 2007. Takk til Marcelo Expósito, Isabell Lorey, Klaus Neundlinger og redaksjonsgruppen i Grundrisse for kritikk og diskusjon.

Gerald Raunig

biography

Halvor Haugen (translation)

biography

other languages